Jeg kjenner en taletrengt kylling.

Og i tillegg ser jeg aldrende damer grafser til seg billige kneippbr�d. Ikke noe vakkert syn, ikke egnet til � framkalle poesi. Det har regnet jevnt de siste 14 dagene, men nettene er lyse. Fedre spaserer forbi med nyf�dte barn p� armene, tydelig stolte over hva de har f�tt til. En blind er i ferd med � krysse veien, f�r hjelp av en sliten, gammel kvinne. Kanskje �nsker hun seg en mann, kanskje er hun bare hjepsom og grei?

Det er sirkus i byen, talende elefanter p� ett bein, ville hester som n� er tamme, balanserende sj�l�ver, en og annen klovn, og taletrengte kyllinger.

Det siste, tenker jeg, m� da v�re et underlig p�funn og en gedigen bl�ff? Meg lurer de ikke! Hvordan skal jeg vite at kyllingene er taletrengte, all den tid jeg aldri f�r oppleve � h�re dem tale? Jeg bestemmer meg for � opps�ke sirkuset og be om et m�te med en av de taletrengte kyllingene. Straks, i morgen den dag!

Jeg legger meg til � sove, etter � ha spist godt, et glass melk og et lite, lite glass r�dvin. En UFO forstyrrer s�vnen, likevel f�ler jeg neste morgen at jeg har sovet godt. Jeg nikker samtykkende til v�rmeldingen, og gleder meg virkelig over at jeg har en plan for dagen! Det b�r dere vite....

Senere p� dagen forteller en sig�yner meg at sirkuset er reist fra byen. Og at det hele skyldes en forglemmelse i E�S-avtalen. Til min store overraskelse f�ler jeg ingen angst eller uro som f�lge av den triste nyheten, og den latterlige begrunnelsen. Jeg hadde en plan. Det er det viktigste. Akkurat som bj�rn og isbj�rn. Om vinteren....

Men som dere skj�nner, tittelen p� denne novellen er misvisende. Jeg kjenner ingen taletrengt kylling! Det var bare en plan. Dette er ikke engang en novelle. Det er bare meg, Rom�n....

Og n� er jeg forn�yd. Om sommeren....