Drukningsdøden.

Sankthansaften rodde jeg til Gjøvik, i nyinnkjøpt trebåt fra Alta Båtbyggeri A/S.

Mandagen etter var jeg død, druknet. Det er denne tiden jeg vil fortelle om. Det var nemlig ikke så ille som mange tror; å dø, altså. Joda, mange har hevdet at drukningsdøden er en behagelig greie, men analysene har sjelden kommet fra primærkildene. Den som druknet! Men nå kan jeg fortelle, etter virkelig å ha druknet! Ikke noen nesten-opplevelse, men en skikkelig drukning, gjennomført til minste detalj, kan jeg berette om!

Natt til mandag:  En kjempebølge slo inn over trebåten min og meg. Forårsaket av en svær dinosaur som vaket etter småsild! Dinosaur! Tenker du kanskje? De finnes da ikke lenger! Å joda, det gjør de! En av dem forårsaket en kjempebølge som førte til undertegnedes drukningsdød. Det skulle da være bevis godt nok? Men la oss ikke henge oss opp i bagateller. På vei ned til havets bunn så jeg halv- og helnakne svømmende danske piger, struttende av overskudd og vellyst. Jeg tenkte, er det slik det er å drukne. Nå skjønner jeg, tenkte jeg videre. Nå skjønner jeg mer og mer, enn da jeg levde! Pigen i midten svømte mot meg, tok min hånd, kysset den og hvisket muntre ord i mine ører. Ettersom jeg ofte har vært i Danmark på ferie, og lært danskene å kjenne, både på godt og vondt, skjønte jeg nesten alt pigen hvisket til meg. Kanskje bortsett fra noe tallmateriale, syvogenhalvfjerrs eller noe sånt.

Man må jo huske at situasjonen var noe spent, tross alt.

Alt skjedde så fort!

Det kom en nifs fisk mot oss og ødela idyllen, pigen skvatt til og øste skjellsord mot fisken, med sin boblende danske stemme. Fisken slukte pigen, i ett sluk! Eller slug, som danskene sier. Med ett virket drukningsdøden mindre attraktiv. Men hva skedde så, som også danskene sier? Joda, den slukte pigen ble straks erstattet av en ny pige, like blød i røsten, like struttende av overskudd og vellyst som den forrige. Hun hvisket, denne også, hun sang "Buster" og hun het Lotte. Drukningsdøden var tilbake der den slapp! Sammen dalte vi mot bunnen, men hvem tenker vel på bunnen når man har det helt topp? Denne tanken synes jeg var såpass artig formulert at jeg hvisket den til min nye pige. Hun ristet lett og overbærende på hodet sitt og sa: -Skønner ingen, eller noe sånt. Jeg forsto det slik at hun skjønte ingenting av det jeg sa. Jeg hadde ofte i Danmark vært, men hun hadde aldri vært i Narvik. Dette var jo selvsagt en strek i regningen, vi måtte belage oss på enveiskommunikasjon på vår vei mot bunnen. Men det er jo utvilsomt bedre å enveiskommunisere med en blød dansk sjøjomfru, enn med for eksempel Kjell Magne Bondevik.

Ikke sant?